Vil, villere, villsvin i Draculas jaktmarker

«Blir du med å jakte villsvin på over 300 kilo i Transilvania», spurte kompisen over telefonen. Hvorfor ikke, tenkte jeg…

I følge lokalbefolkningen var dette 300 kilos beistet som Petter skjøt det største som var felt i området på flere år. Fra øverst venstre: Anders Mossing, Konrad Grimestad, Thomas Rom, meg og Petter Birkeland.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å reise på jakt i Romania. Jeg hadde dannet meg et bilde av et land som var veldig fattig, med mye kriminalitet og dårlig infrastruktur.

Hva var det å jakte på der?

Jeg hadde aldri tenkt på Romania som en jaktdestinasjon.

Men når det kommer til jaktutfordringer sier jeg sjeldent nei, så lenge det passer inn i kalenderen min.

Her skulle man få jakte på store villsvin, og oppleve vakker natur.

Noen måneder senere landet vi i Romania. Fem kompiser som var ute etter nye eventyr og opplevelser.

Vi ble hentet på flyplassen, og kjørte store deler av dagen. Vi stoppet og hadde den rumenske tradisjonsretten stomach soup, som er suppe kokt på mageinnhold av ku, til lunsj i byen ved Draculas slott i Transilvania. 

Byen Bran er en av Europas best bevarte middelalderbyer og myldrer av turister. Bran er et av de mest besøkte stedene i Romania og utnytter historien om Dracula fult ut.

Slottet i Bran ble bygget i årene 1377 til 1388, men det stod en festning der så tidlig som i 1212

Da vi kom frem til jaktområdet fikk vi beskjed om å skifte til jakttøy. Vi skulle rett på jakt.

Vi fikk tildelt hver vår guide. Guiden min kunne svært lite engelsk, men det er utrolig hvordan man kan kommunisere med en blanding av fingerspråk, engelsk og tysk. Vi hastet av sted i høyt tempo.

Etter to punkteringer og et bilbytte kom vi til et jakttårn i en vakker gammel bøkeskog.
 Vi gikk opp og ble sittende helt stille og lytte.

Det begynte allerede å bli mørkt.
 Etter 20 minutters venting hørte vi bevegelse i det tørre løvet.
 Pulsen steg noen hakk, skulle jeg være så heldig og se villsvin første kvelden?

Plutselig står det en mørk klump mellom store bøketrær, rundt 60 meter unna.

Guiden min hvisker at det er en keiler, et hannvillsvin.

Jeg hadde allerede riflen klar, og avsikret våpenet. Jeg merket at blodet pumpet raskere i årene.

Villsvinet snuser og graver i skogbunnen med nesen. Dyret er rolig og opptatt av leting etter mat som meitemark, røtter og nøtter.
 Jeg legger trådkorset med den røde prikken på bogbladet. Jeg ville plassere skuddet slik at det knuser begge bogbladene og ødelegger lungene.
 Villsvinet vil da dø hurtig, noe som gjør fluktstrekningen kort.

Ettersøk på skadet villsvin er ikke til å spøke med, hvert år blir flere mennesker drept og lemlestet av villsvin.

Med de sylskarpe tennene og en enorm kraft i nakken kan villsvinet enkelt rive opp hud, muskulatur og arterier. 
De fleste som dør får hovedpulsåren ved innsiden av låret revet opp. Da dreier det seg om minutter før man dør.

Jeg trekker pusten rolig og slipper halvparten av luften ut igjen, presser kontrollert avtrekket, mens fokuset er å holde trådkorset i bogen.
 Skuddet drønner i den stille skogen, jeg blir lettere blendet av munningsflammen grunnet mørket.
 Jeg hører dyret løpe i det tørre løvet, for så å gå over til febrilsk sparking.
 Så blir alt helt stille.
 Jeg kikker på guiden, han viser tommel opp.

 Vi venter i omkring 10 minutter før vi går ned.

Det er blitt såpass mørkt at vi må bruke hodelykt når vi går mot skuddstedet.
 Det er tydelige merker i løvet hvor villsvinet har løpt inn i tett kratt.
 Guiden er litt skeptisk til at vi skal gå etter, men vi er begge sikker på at villsvinet ligger dødt. Jeg går først inn med riflen klar, hodelykten er på og forstørrelsen er skrudd ned på det minste.
 Det er tydelige lyse blodflekker på løvet og trestammer som tyder på et lungeskudd.
 Fingeren ligger langs avtrekkerbøylen og tommelen på sikringen.
 Her blir det et eventuelt kjapt skudd da avstanden er svært kort.

Skuddet satt der det skulle og 20 meter inne i krattet ligger villsvinet dødt.

 Vi strever med å dra keileren de 20 meterne ut fra krattet.
 Vi får igjen pusten og jeg spør guiden hvor mye han tror den veier. Han svarer rundt 200 kilo, ikke rart den var tung å dra ut.

Dette beistet på 200kg tok jeg første dagen vår i Romania.

En iskald Coca-Cola i bilen, og vi setter kursen hjem til overnattingsstedet. I bilen begynner jeg å reflektere på hva som nettopp har skjedd og begynner å smile. To punkteringer, bilbytte, lettere stresset guide, språkproblemer og ikke minst en sykt spennende jaktsituasjon. Opplevelser som dette kan ingen noen gang ta fra meg.

Ikke nok med det så viser det seg at guiden driver en liten bigeskjeft med sigarettsalg for å spe på inntekten. 
Vi stopper i landsbyen og jeg blir beordret til å sitte og vente i bilen, mens han leverer mengder med sigaretter.
 Hva kan man ellers gjøre enn å smile. Det er jo slike ting som gjør turen enda mer minnerik.

Vi ankommer stedet hvor vi skal overnatte, der står det en mengde mennesker å beskuer et villsvin som Petter nettopp har skutt. Det var enormt og ble kontrollveid til 300kg.
 Det var ifølge de lokale det største villsvinet som var skutt i området på mange år.

Petter Birkeland med villsvin på 300kg.

Romania viste seg fra sin beste side. 
Et vennlig og serviceinnstilt folk, maten var fortreffelig, tilberedt med lokale råvarer som blant annet villsvin.

Typisk Rumensk lunsj som var fortreffelig etter en morgen i skogen.

Naturen er storslått med fjellkjeden Karpatene kombinert med gammel bøkeskog.
 Vilt var det massevis av. Vi var så heldige å se bjørn, ulv, villsvin og gems.

Romania kan skilte med flott natur.

Romania har virkelig mye og tilby. Mine bekymringer i forkant ble gjort til skamme. Det er et spennende reisemål på alle måter: Natur, tilgang på dyr, mat, menneskene og at alt ikke er helt på stell gir det en ekstra sjarm.

Det Romania kan tilby som skiller seg ut fra mange andre destinasjoner i Europa er sammensettingen av viltarter og ikke minst størrelsen på villsvin.

Villsvinene i Romania har det opprinnelige opphavet uten noen form for innblanding av genetikk fra oppdrettsgris, det er derfor de blir så store der.

For meg er ikke Transilvania lenger bare et sted jeg forbinder med historien om den blodtørstig Grev Dracula. Det er nå en del av min egen jakthistorie på et annet vesen med spisse og fremstående tenner…

Jeg kommer gjerne tilbake…

Alle gutta var strålende fornøyd med oppholdet.

På beverjakt med barna i påsken

Noen jakter påskeegg med barna. For min familie er beverjakt den perfekte familieaktiviteten i påsken.

Beverjakt er vårens vakreste eventyr, etter en mørketid med mye dårlig vær er det en befrielse å komme ut i naturen og høre skogen våkne til liv. Den vakre svarttrosten synger nydelige toner for å imponere en mulig make. Stokkendene jager hverandre i vannet for å imponere de skuelystne stokkandhunnene.

De grasiøse Rådyrene eksponerer seg oftere og søker til frisk gress som har våknet etter vinteren dvale. Det er vår og tid for vårens vakreste eventyr; beverjakt.

I fjor hadde jeg og gutta mine en fantastisk vellykket beverjakt i påsken:

Kl. 0500 ringer klokken. Jeg går inn på rommet og vekker barna. De er trøtte, men usedvanlig kjappe ut av sengen. Hadde det vært skole, så måtte jeg ha vært inne flere ganger for å få dem på beina.
Søvnen er gnidd ut av øynene, klærne har de lagt klar dagen før, et glass melk til frokost, og så er de klare.

Det er enda mørkt når vi setter oss i bilen, planen er å komme til jaktstedet i lysningen, for så å sitte og speide etter bevegelser på land eller i vannet.
Bilen blir parkert og vi går stille ut, passer på at vi ikke smeller med dørene.
Beveren hører dårlig men den merker vibrasjoner i bakken når du går eller hopper ned fra et steingjerde eller lignende. Dette kan også skremme andre dyr som rådyr og elg, som igjen gjør at beveren kan bli skeptisk, avslutte natteøkten og svømme inn i hytta sin.

Elias (8) som er minst synes det er litt skummelt å gå i mørket gjennom skogen og vill helst gå først.
Emil (12) som er størst fnyser av ham, og har ikke problemer med å gå bakerst.
Vi går stille og kontrollert på stien som går opp til et lite fjell som har overhøyde over vannet.
Vi setter oss forsiktig ned, finner frem kikkertene og begynner å speide.
Det ligger en vakker morgendis over vannet.

Vi kan høre plasking i vannet, Emil dytter i meg og peker. Vi kan se ringer i vannet.
Jeg studerer med håndkikkerten, og ser to svarte silhuetter mot vannet, de har lang hals og nebb, det er to stokkender.
Lyset kommer sakte og morgendisen stiger fra vannet i takt med temperaturen.Nå er vannet speilblankt og det er et vakkert syn, stillheten er kun brutt av fuglesang.
Jeg tenker på alle de som ligger hjemme å sover, og ikke får opplevd dette. Jeg føler meg privilegert som har barna med.

 

Elias dunker meg i siden, og peker 200 meter over på den andre siden av vannet, der er det en umiskjennelig plog i vannet, jeg konstaterer med kikkerten at det er en bever som svømmer.
Beveren har sittet et stykke opp på land og da er den vanskelig og se blant brun lyng og gress.

Beveren svømmer mot oss og har retning mot en liten flat stein som ligger i vannkanten. Det ser ut som en spiseplass da det er mange lyse kvister på den.

Jeg rigger riflen klar på sekken, måler avstanden til 120 meter mellom oss og steinen vi tror den vil komme i land på.
Beveren stopper plutselig opp i vannet, og blir liggende urørlig som en trestokk. Har den merket oss?
Vi har overhøyde og vindretningen er perfekt.
Barna og jeg kikker på hverandre, og konstaterer at vi bare må vente å se hva som skjer. Skudd i vannet på en bever er ikke å anbefale, da sjansen er 50/50 om den flyter eller synker.

Vi ligger helt stille i fem minutter før beveren begynner å svømme igjen.

Den har fortsatt retning mot steinen.
Den glir rolig inn mot steinen og kryper opp på den.
Jeg kan tydelig se igjennom kikkertsiktet at den tar tak i en kvist, og begynner å gnage på den. Beveren ser liten ut, da den har en smal kort hale, det er disse ungdyrene vi helst vil ta ut.

 

Jeg kikker på barna og spør om vi skal skyte den.
Ja hvisker de mens de kikker igjennom kikkerten.
Jeg legger trådkorset i område bog som lunge og hjerte sitter i.
Jeg klemmer kontrollert avtrekket og det kommer et lite puff fra lyddemperen. Jeg kan tydelig se innslaget og vann som spruter fra pelsen da kulen treffer beveren.
Den blir liggende helt urørlig på steinen.
Jeg titter bort på gutta og et svært glis kommer fra dem.

Emil peker febrilsk med hendene ut på vannet.
Jeg ser at to nye bevere svømmer i vannet, de har nok blitt urolig av skuddet.
Beverne svømmer inn i en bukt slik at vi ikke kan se dem.

Jeg spør om vi skal gå etter dem?
Emil og Elias nikker og vi pakker kjapt sammen sakene.
Vi kryper forsiktig opp bak en stein slik at vi kan se inn i bukta.
Og der sitter beveren. Den gnager på en kvist i vannkanten.
Jeg tar av sekken og rigger riflen, avstanden blir målt til 60 meter, altså kort hold.
Gutta har allerede kikkerten oppe, og er klare.
Jeg studerer beveren og konstaterer at den har kort og slank hale, det er altså en ung bever dette også.
Et lite puff og vannet spruter fra pelsen til beveren. Den ligger urørlig på steinen og er død.
Vi kikker på hverandre og gliser, for en morgen.
Gutta peker febrilsk utover vannet igjen og der svømmer nok en bever.
Jeg reiser meg opp og sier det det er nok for i dag.

Vi går ned til beveren og beundrer den merkelige skapningen. Gutta synes tennene er mest fascinerende.

Gutta bærer stilt beveren tilbake til der vi skjøt den første. Vi går ned og henter denne også.

 

Hvilken morgen, nå er det hjem til en god frokost.

 

Beverjakt fakta:

  • Beveren er Nordens største gnager.
  • Jakttid for bever er fra 01.10 til 30.04. Men sjekk med ditt fylke/kommune.
  • Europeisk bever kan ha kroppslengde inntil 90 cm og halelengde inntil 30 cm. Vekta er vanligvis 15-20 kg, sjeldnere 30-40 kg.
  • Det er best for bestanden at man skyter bever fra fjorårets kull. De blir som regel jaget ut fra hytta og må finne egne områder når det blir født nye beverunger i hytta. Du bør unngå å skyte produksjonsdyrene.
  • Beveren har en viktig rolle i økosystemet med å hindre at vann gror igjen og at det felles trær langs vannkanten. Det fører igjen til tilvekst av yngre trær som igjen er bra mat for blant annet elg, rådyr, hjort, hare.

På jakt i Putins rike

Vi sitter i en liten båt med 300 hestekrefter og kjører 25-30 knop opp den mektige Sayan-elven i Sibir.

Vi er en kompisgjeng på fire fra Norge som skal jakte på sibirsk rådyr-bukk, ibex, maral-hjort, ulv og eventuelt bjørn.

Vi kjører slalåm mellom store tømmerstokker som har løsnet på bunnen av elven etter demningen kom for 50 år siden.

Det er flere enn oss fire som jakter i disse områdene.

Dette er også Putins lekegrind når det kommer til jakt. Her er det ingen telefondekning, ingen fly å se på himmelen, ingen kommunikasjon med omverdenen, akkurat slik vi vil ha det. Et eventyr.

Vi ankommer en gammel forskningsstasjon langt inne i nasjonalparken, vi er nesten på grensen til Mongolia.

Vi blir tildelt hver vår russiske guide. Min guide Vladimir er en tidligere politimann og er en erfaren jeger/guide.

Først er det kontrollskyting av våpen etter en lang reise. Alle jegerne må justere på optikken grunnet forskjell på lufttrykk og høyde i forhold til i Norge.

Vi setter oss i båten og kjører nedover elven der han vet om et bra område for å finne sibirsk rådyrbukk, som står på ønskelisten min.

Vi legger den lille båten til i elvemunningen i en trang dal. Jakten begynner med det samme og vi bruker kikkerten flittig. Etter ca. en km kommer vi til en liten tømmerhytte der vi skal bo for natten. Guiden spør om jeg vil jakte på egenhånd i den ene dalsiden mens han lager mat.

Jeg må være tilbake før det blir mørkt, får jeg streng beskjed om. Jeg gliser og svarer selvfølgelig ja.

Så starter oppstigningen for å komme i overhøyde og for å speide nedover. Som regel ligger dyrene høyt og har oversikt nedover.

Etter 20 minutters gange møter jeg på en rådyrgeit og et kje og speider nøye om det er en bukk, med dem, men konstaterer at de er alene. Jeg går en omvei rundt for ikke å skremme dem. Etter en stund kommer jeg opp på et høydedrag der jeg kan se tvers over en dal. Vel 200 meter nedenfor oppdager jeg en rådyrbukk som går og spiser.

Jeg studerer den en stund og konstaterer at det er en ung bukk. Vladimir ville at jeg skulle skyte en voksen bukk.

Jeg speider videre i dalsiden som er tvers overfor meg.På ca 300 meter ser jeg et rådyr som ligger nede.

Yes! det er en rådyrbukk, den har to lange gevirstenger med tre takker på hver side, altså en seks-takker.

Kroppen og holdningen viser at dette er sjefen i området, den oser av selvtillit og styrke.

Jeg rigger til riflen som er en Blaser R8 kaliber 300 Win Mag på sekken. Her må jeg ha bunnsolid støtte for våpenet. Avstanden er lang og målet er lite. Jeg kontrollmåler avstanden med avstandsmåler en gang til, avstanden sier

322 meter og jeg stiller kulekompensatoren på siktet til 300m.

Jeg kontrollmåler flere punkter rundt den slik at jeg er forberedt hvis den flytter på seg.

Vinden er null, altså vindstille, så jeg tar ingen høyde for den. Jeg ligger i siktemidlene og er klar.

Nå er det bare og vente til den reiser seg.

Sekundene går, minuttene går, og jeg begynner å tenke. Skal jeg rope høyt slik at den reiser seg?

Hva om det blir mørkt før den reiser seg?

Hva om den reiser seg og snur rompa til og går fra meg?

Alle typer scenario går igjennom hodet slik at jeg skal være forberedt.

Jeg ser på kroppsspråket til dyret at den begynner å bli urolig, ofte et tegn på at den vil reise seg, og det gjør den.

Den reiser seg skrått mot meg og strekker seg, snur seg rundt og går litt skrått fra meg mot en kant, den stopper opp et lite sekund før den skal forsvinne bak kanten.

Jeg tar høyde for avstanden den har gått fra der jeg målte 322m jeg klemmer forsiktig og kontrollert i avtrekket, skuddet går og rekylen treffer skulderen min, korset i optikken forsvinner fra rådyret et lite brøkdels sekund nok til at jeg ikke ser innslaget, jeg ser at rådyret forsvinner bak kanten.

Jeg sitter igjen med en god følelse av at skuddet satt skrått bak bogen og frem i lungene. Men tvilen kommer alltid krypende, var skuddet så bra som jeg trodde?

Gikk den et steg frem i det jeg skjøt?

Jeg sitter og følger med området i 10 minutter for og se etter noen form for bevegelse.

Ingenting å se, kun den unge bukken som trekker urolig vekk fra området. Tiden er inne for å gå ned mot området, jeg klatrer ned en skrent for så å gå på skrått langs dalsiden, blikket er hele tiden rettet mot området.

Da jeg er rundt 50 meter fra kanten hvor dyret forsvant, så skrur jeg ned forstørrelse på siktet til 3 ganger, og har våpenet klart i tilfelle det blir behov for et oppfølgingsskudd på kort avstand.

På skuddstedet er det mørkt blod, tydelige spor i grusen etter rådyret. Jeg titter forsiktig over kanten og ser ingenting.

Tankene raser i hodet, har jeg skadeskutt dyret?

Ligger det gjemt i terrenget?

Jeg roer tempoet og følger blodsporet med små forsiktige skritt, det blir mer og mer blod. Jeg stopper opp kikker frem og leser terrenget. Fortsetter slik 100 meter skrått nedover, typisk for et skadet dyr, de velger letteste vei og det er nedover.

Kommer til noen små busker og kratt, og her ligger rådyrbukken død, skuddet satt skrått bak bogen og hadde tatt en lunge derfor klarte den å springe ca 100 meter.

Men hvilken bukk, den er enda større en jeg hadde forventet. Jeg blir sittende å beundre den og tenke på hvor heldig jeg er som får oppleve dette.

Stolt over å ha skutt denne Sibirske rådyrbukken på over 300 meter.

Solen holder på å gå ned, og et rødlig lys legger seg over dalen. Jeg tar ut innvollene og magesekken, tar rådyret på ryggen og haster meg nedover. Jeg må finne hytten før det blir mørkt.

Finner jeg ikke hytten må jeg sannsynligvis overnatte ute, noe jeg helst vil unngå siden det er bjørn og ulv i området.

Jeg velger å gå ned til elven og deretter følge den nedover. Da vil jeg enten treffe hytten eller båten som ligger i elvemunningen. Så ser jeg hvit røyk fra et lite skogsholt og der er hytten.

Vladimir er glad for å se meg, han hadde hørt skuddet og var litt bekymret for at jeg ikke skulle finne veien ned før mørket kom.

Vladimir har endret på planene. Vladimir vil tilbake til campen slik at vi kan jakte maral-hjort i morgen.

Vi pakker sammen sakene og går med hodelykt ned mot båten. Vi kjører i mørket med kun fullmåne som lys. Tømmerstokkene ligger lunefullt i vannet. Kjenner at jeg er litt skeptisk til dette, men velger å stole på Vladimir. 1,5 time senere når vi campen og jeg er lettet når vi går i land.

Tilbake i campen var det tid for middag og utveksling av historier. Guidene kunne fortelle at Vladimir Putin hadde vært her flere ganger tidligere på jakt. Han ankom selvfølgelig ikke i båt, men helikopter med en mengde sikkerhetsvakter.

På campen hang det et bilde av Putin som sitter på en stokk med en død ulv ved hans side. Jeg spurte om de kunne fortelle litt om han som jeger.

Historien går som følger:

Putin og Ulven. Bildet av Valdimir Putin og ulven han skjøt da han var her sist henger på veggen i campen.

Putin skal ha skutt ulven på bildet på 500-600 meter i fult firsprang. Bildet hvor han sitter med ulven på en trestokk ble foreviget og hengt opp i basecampen. Trestokken som han satt på ble selvfølgelig fraktet med båt ned elven og plassert ved hytta som et minne.

Senere på kvelden kom det ut at historien om ulven kanskje ikke var helt korrekt. Både hva angår avstand og hvem som skjøt. Men siden Putin nøt så stor respekt blant guidene og var deres helt, så var det den offentlige versjonen.

Guiden Vladimir og jeg mens vi klargjør trofé.

Glade jegere: Stian, meg, Thomas og Ronny. Sayanelven i bakgrunnen.

Sibir var uslåelig som jaktdestinasjon. Vi ville ha eventyr og eventyr fikk vi. Både i opplevelser og fortellinger.

Her er hele videoen jeg lagde fra turen. Blant annet med tiden før og etter jeg tok ned rådybukken:

 

Her vil jeg tilbake…

 

 

Selvmordsbomberen i Kabul

Telefonen hadde ringt tre ganger fra et typisk telefonselgernummer. Jeg sto på vaskerommet og brettet sammen klær. Jeg tenkte at noe alvorlig kunne ha skjedd siden det ringte flere ganger på kort tid, så jeg svarte til slutt.

I andre enden var det en dame som spurte etter Espen Haugeland.

­Ja, sa jeg.

Før jeg viste ordet av det, så hadde jeg forsvarsministeren Ine Marie Eriksen Søreide i den andre enden av telefonsamtalen, og sa at jeg skulle hedres med Krigskorset med sverd for min innsats i Afghanistan. Jeg var målløs og tenkte at dette var en spøk, en misforståelse eller at de hadde ringt feil mann.

Etter en utrolig fin prat med forsvarsministeren skjønte jeg at dette ikke var noen spøk eller misforståelse. Da jeg la på røret ble jeg stående og tenke. Hva skjedde nå?

Tankene mine fløy frem og tilbake, og satte i gang en rekke følelser om hva jeg hadde opplevd den aprildagen i 2004.

Jeg trodde ikke det skulle bety så mye, men det gjorde et sterkt inntrykk på meg å bli hedret av Kongen på frigjøringsdagen 8.mai

Her følger mine tanker om denne ekstreme dagen hvor livet mitt kunne endt:

Bilde av meg fra Kabul.

Det var en varm og klam dag preget av et lavtrykk som hadde kommet inn over Kabul. Vi skulle ut på oppdrag og hadde informasjon om at en bombeoverlevering skulle finne sted i Kabul.

Etter å ha stormet en Coffee & Tea shop uten funn, hoppet en amerikansk DEA-agent, informanten hans og jeg inn i en Landcruiser og fikk sjåføren til å gi gass. Informanten hadde fått telefonisk kontakt med bombemannen.
Vi fant selvmordsbomberen på et torg fult med mennesker og måtte ta noen valg.
Skyte for å drepe, skyte for å uskadeliggjøre eller forsøke å overmanne ham. Som soldat i Telemark Bataljon er jeg lært opp til å søke den løsningen som hindrer at liv går tapt. Så siste utvei var å skyte han, men jeg var forberedt og klar for å gjøre det om jeg måtte.
Pistolen som jeg hadde ladet da jeg forlot campen fem timer i forkant ble dobbeltsjekket før vi småsprang kontrollert med våpenet rettet mot mannen.

Vi kom så nærme at jeg valgte å kaste meg over ham for å prøve å få kontroll på bomben hans.
Det ble et realt basketak og kampen sto om å få kontroll på armene og beinene hans slik at han ikke kunne nå utløsermekanismen til bomben.

Vi fikk etter hvert kontroll på han, men da oppsto en annen situasjon. Den store folkemengden på torget, som i etterkant ble anslått til ca 3000-4000 mennesker, begynte å nærme seg. Jeg kjente at frykten begynte å komme.

Jeg var nå i en situasjon jeg ikke kunne kontrollere, eller som noen form for trening hadde kunnet forberedt meg på.
Jeg prøvde å analysere, men kunne ikke tenke på en løsning som ville ende vel.
Jeg hadde tre magasiner til pistolen min. Altså 51 skudd + noen flashbang (granater) og det var flere tusen av dem.

Vi var to mann, og kunne ikke begynne å skyte ubevæpnete sivile mennesker.
Vi har regler, moral og etiske forpliktelser til å forholde oss til.
Det ville vært helt uaktuelt å begynne og skyte sivile.
Alternativet var at vi kunne bli lynsjet og drept.

Vi valgte å ikke skyte. Valget var å bli drept fremfor å skyte.

Folkemengden kom nærmere. Jeg måtte bruke den ene hånden og pistolen min for å prøve og skyve folkene vekk, samtidig som jeg og agenten måtte holde mannen under kontroll. Vi kjempet for livene våre.

Rødsprengte øyer, stram kroppslukt og lukt av brent kull stakk i nesen min da jeg prøvde å skyve dem vekk, jeg skrek at det ligger en bombe her, men det hjalp lite.

Tidsaspektet er helt borte fra hukommelsen min. Om det var fem eller 20 minutter vi var på torget vet jeg ikke.
Det var meget kritisk nå. Jeg ventet bare på at en i folkemengden skulle angripe meg, og da ville vi vært sjanseløse.
Jeg hørte en kraftig lyd, støv ble virvlet opp og et Nederlandsk Apachehelikopter dukket opp.

Helikopteret føltes så nært at jeg kunne ta på det. Jeg følte situasjon kunne snu. Her var det håp, jeg skrek enda høyere. Adrenalinet pumpet.

Et Nederlandske apachehelikopter av denne typen ble redningen min.

Helikopteret hadde oppfattet situasjonen på avstand med avanserte kamera, og kom meget lavt ned på torget for å skremme unna folkene rundt oss.
Apachehelikopteret skal ikke operere så lavt, så piloten tok en enorm risk for å redde oss.
Kort tid etter kom en bil med forsterkninger som hjalp oss ut av situasjonen.
Vi fikk sikret eksplosivene og bombemannen ble tatt videre til avhør.

Samme kvelden gikk vi til aksjon mot en bombefabrikk på bakgrunn av etterretning de fikk fra bombemannen.

Det endte med at vi tok kontroll over en operativ bombefabrikk.
Vi arrestere det som viste seg å være åtte terrorister, og beslagla mengder med eksplosiver og materiell til å lage bomber. I huset var det også kvinner og barn.

I løpet av hele dette hektiske døgnet ble det ikke løsnet et eneste skudd. Det er jeg stolt av.

 

Om forfatteren:

Mitt navn er Espen Haugeland. Jeg bor i Lyngdal og har vært en ivrig jeger siden jeg var unggutt. Jeg har tilbrakt flere år i forsvaret og fikk i 2016 krigskorset med sverd for en hendelse i Afghanistan. I bloggen vil jeg dele mine historier fra livet som profesjonell soldat i Telemark Bataljon og hvordan det har formet meg som menneske. Men mest av alt så vil jeg dele med dere mine erfaringer fra jakt og fiske, som er min store lidenskap.

 

Velkommen til mitt rike


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt navn er Espen Haugeland. Jeg bor i Lyngdal hvor jeg driver en jakt- og fiskebutikk. Jeg har vært en ivrig jeger siden jeg var unggutt. Jeg har tilbrakt flere år i forsvaret og fikk i 2016 krigskorset med sverd for en hendelse i Afghanistan.
I bloggen vil jeg dele mine historier fra livet som profesjonell soldat i Telemark Bataljon og hvordan det har formet meg som menneske. Men mest av alt så vil jeg dele med dere mine erfaringer fra jakt og fiske, som er min store lidenskap.

I siste utgaven av magasinet Jakt kan du også lese om min jaktinteresse og hendelsen som førte til at jeg ble hedret med Krigskorset med sverd, Norges høyest utmerkelse.