Stramt snøre- To gladlakser på tur

En uforglemmelig morgen for far og sønn.

Jeg kaster marken oppstrøms og lar søkket danse nedover bunnen, marken henger 10 cm over søkket.
Det napper forsiktig. Jeg senker stangtuppen slik at ikke laksen skal kjenne motstand og spytte ut marken.
Venter noen lange sekunder før jeg løfter stangtuppen forsiktig opp. Det er motstand og jeg kjenner det rykker til i snøret.
Laksen blir stående på bunnen. Det er veldig vanskelig å kjenne hvor stor den er.
Jeg roper til Elias at han må hente håven.
Jeg strammer bremsen på snella slik at ikke laksen drar ned stryket, da vil jeg sannsynligvis miste den.
Jeg løfter stangen forsiktig for å få kontakt med fisken, den reagerer med et voldsomt utras i hølen.
Jeg prøver å holde snøret stramt og løfter stangen opp for å legge press på fisken.
Laksen raser på nytt ut, og vil ut i stryket. Jeg tviholder og bruker venstre hånden til å bremse på snella.
Laksen kommer opp til overflaten, og jeg kan se at det er ikke noe smålaks.

Kjører laks

Pulsen stiger. Jeg bekymrer meg for om jeg har sterk nok sene, eller om jeg har knyttet bra nok knute på kroken.
Elias har kommet tilbake med håven. Han er i ekstase.

“Den er kjempestor pappa”, sier han.
Stangen står i full spenn og jeg prøver å slite den ut.
Elias legger seg ned på fjellet og stikker håven ned i elven.
Jeg prøver etter beste evne og styre laksen mot håven, men bommer og laksen blir enda villere når den ser håven.
Etter to nye forsøk og nervene i helspenn klarer vi å lure den inn i håven.

Elias har klart å håve inn laksen på 7,4 kg.

Gledesbrøl og jubling gir gjenklang i fjellet. Vi er i ekstase.
Trygt på land blir laksen veid til 7,4 kg.
For en opplevelse vi nettopp har hatt sammen.

I bakgrunnen er stryket jeg var redd laksen skulle ta utfor.

 

Hjem for å spise frokost.

Laksefiske i Lygna har hatt en kanonbra start med mye vann og oppgang av laks i elven.
Kondisjonen på laksen i år er særdeles bra. De er feite, noe som vitner om gode forhold ute i Atlanterhavet hvor de tilbringer mye av livet sitt.
Jeg har vært veldig heldig og fanget flere laks og har dermed sikret meg flere gode laksemiddager fremover.

Kortreist mat. Mange gode middager fremover.
Nyfisket laks til middag.
Elias var storfornøyd og var en god hjelper.

Den største laksen som er tatt i Lygna i år er på 9,3 kg.
Det er en helt utrolig historie.
Per som er en meget dreven laksefisker fikk en storlaks på kroken og hadde kjempet og trøtthet den ut.
Han fikk den inn til kanten av elven og kleppet den i hodet, laksen sprellet og kleppen gled ut.
Han fikk den på nytt inn og kleppet den på nytt i hodet, han løftet da laksen opp av vannet.
Laksen sprellet, kleppen gled ut av hodet og snøret røyk- Laksen forsvant i elven.
Per var da helt fortvilet og gikk nedover elven der han traff oss og fortalte historien.

Tom Inge Rom med laks på 3,5 kg.

Bildet tatt rett før Per kommer ned og forteller historien.

En av fiskerne som hadde stått og fisket kunne fortelle at han hadde sett en stor laks som hadde oppført seg rart og svømt nedover.

Per bestemte seg da for å gå nedover elven og se etter fisken.

Vi fisket videre og sannelig fikk vi på en laks, den kjørte vilt rundt i hølen og jeg kommanderte Elias ned for å prøve og ta den inn.
Jeg ser da i øyekroken en kar som kommer gående med en enorm laks i hånden, han slipper laksen og løper mot oss.
Han hjelper Elias med å få fisken vår på land, en pen laks på 4,4kg.

Jeg fant laksen ca. 300 meter nede i elven, sier Per.
En fluefisker hadde sett laksen komme drivende i elven og reddet den på land.
Noen ganger er det lov å ha flaks.
Skit fiske.

Per med laks på 9,3kg.
Elias holder laksen til Per på 9,3kg.

Laksefiske er bare helt magisk, jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så bitt av basillen.

Fra fjellet til tallerken

Det å jobbe for maten er vi alle vant til. Men noen mennesker jobber for maten på en annen måte, og det er jegerne. I dag deler jeg også noen av mine favoritt viltoppskrifter med dere.

Vi har gått fem timer innover fjellet i ulendt terreng. Sekken gnager og lårene begynner å bli støle.
Vi kommer til en fjelltopp der vi kan speide over et stort område med kikkerten. Vi drikker vann og tar oss en Real Turmat energibar.

Plutselig sier Thomas:

«Yes. Jeg ser reinsdyr».
«Hvor?», spør jeg
Han forklarer ved den store steinen i den grønne dalen rundt en km sørover.
Og der går det seks majestetiske reinsdyrbukker.

Fjellets nomader

Vi legger en plan med tanke på vindretning og dekke.
Vi pakker sammen sakene og går ned i en sidedal som går parallelt med bukkene.
Vi har et høyt tempo da vi er utenfor reinsdyrenes synsvidde.
Vi kommer opp på et høydedrag og roer ned tempo.

Vi bør være nærme dyrene nå.
Vi løsner sekken og klargjør riflene, vi lader og sikrer våpnene.
Vi kryper over kanten og ser at bukkene har lagt seg ned.

Avstanden er omtrent 100 meter.
Vi ligger lenge og studerer hvilken bukk vi skal skyte.
Krampen begynner å nappe i lårene mine når jeg ligger i skytestilling.
Jeg har gått for lenge uten skikkelig næring og det får jeg svi for.
Jeg prøver og bevege beina for å få gang på dem igjen.

Vi blir enig om at jeg skal skyte den største bukken da vi har storbukk-lisens med oss.
Vi har også flere lisenser men vi skal bære ut kjøttet, så det holder med et voksent dyr.
Jeg venter til bukken reiser seg og plasserer skuddet i bogen. Den løper ti meter før den segner død om.
Vi er i ekstase, for en opplevelse vi har vært med på.
Jeg reiser meg og krampen tar meg fullstendig.
Vi klarer omsider å gå ned til bukken.
Vi tar ut magesekken og setter opp teltet ved siden av.

Mat og søvn

Nå begynner jobben.
Vi er meget slitne og sultne, og koker opp vann for å tilberede en porsjon med gryterett fra Real Turmat. Den gir masse energi og næring.
Denne maten vekker minner fra min tid i Forsvaret. Jeg kan spesielt huske når vi spiste Real Turmat i Afghanistan. Lukten og smaken ga oss umiddelbare minner tilbake til norsk hjemmelagd mat. Det er nok mange som meg som har slike matminner fra tiden i utenlandstjeneste.

En real energi bombe med god smak.

Vi lar skinnet være på reinsdyret fordi vil ikke vil ha for rask nedkjøling av kjøttet. Det kan bli minusgrader på natten.
Grunnlaget for bra kvalitet på kjøttet starter allerede de første minuttene etter at dyret er skutt.

Blodslit. Både kropp og utstyr blir satt på prøve når jeg er på jakt.

30 km gange i ulendt terreng belønnes med en rå opplevelse.
Vi legger oss i soveposen og sovner etter få minutter.
Jeg bråvåkner av at det er lyst ute, klokken er 0930, vi har sovet i 11 timer.
Nå begynner arbeidet. Vi må flå, partere og beine ut kjøttet slik at vi drar på minst mulig vekt.
Vi jobber i et par timer med og skjære ut kjøttet og lar det ligge på steiner slik at det får en fin tørkehinne utenpå.
Så pakker vi kjøttet i luftige tøyposer, slik at det ikke blir surt.

Kjøttjobb. Det er viktig med gode foredlingsrutiner for å få best mulig kvalitet på kjøttet.

Da er den enkle delen av jobben ferdig. Nå gjenstår det seks timer gange med fullastet sekk på ryggen i ulendt terreng.

Tung bør

Etter en drøy tur ankommer vi bilen omsider. Støle bein og såre skulder blir fort glemt når vi kjører nedover dalen og prater om hvor heldige vi er som kan hente mat på denne måten. Her har vi nok til mange herremåltider utover høsten.

Etter noen timer i bil er vi hjemme. Nå starter en annen viktig del av foredlingen av kjøttet.
Det skal henges i kjølerom og modnes i ca 40 døgngrader, altså 10 dager ved 4 grader i kjølerom.
Når det er gjort skal det skjæres ned og vakuumpakkas i porsjoner.

Her er noen av mine viltoppskrifter

Karbonader- Barnas favoritt



Barnas favoritt er reinsdyrkarbonader.
De kan stekes og fryses i porsjoner.
Man kan bruke dem i hamburger eller som karbonademiddag med saus og poteter.
Jeg kverner kjøttet i kjøttkvern, blander så inn ingrediensene i en bolle.
Matfløte
Chilli
Cayennepepper
Sjalottløk
Løk
Pepper
Koriander
Lime
Potetmel

Steker så i passe størrelser i pannen, husk å bruke margarin ikke olje for best mulig smak.

Indrefilet av reinsdyr

Legg kjøttet i romtemperatur en time i forkant før du steker.

Krydre indrefileten med pepper og fersk oppkuttet koriander, klem litt lime over kjøttet.

Stek indrefilet i steikepanne med passe sterk varme, bruk mye margarin.

 

Snu indrefileten ofte slik at den stekes jevnt men ikke for hardt, personlig liker jeg den rosa innvendig.

Tilbehør:

  • Poteter, snitt opp i skiver og krydre med havsalt, pepper, timian, finhakket hvitløk og olje.
  • Sett så inn i stekeovn på 220 grader.
  • Stek i ca 30 – 45 minutter, avhengig av størrelsen på potetene.
  • Saus, bruk stekekraften av indrefileten, spe på med matfløte, rømme, kalvefond og en hel sjalottløk.
  • Kok opp under omrøring.
  • Server med stekte gulrøtter, stekt asparges, tyttebærsyltetøy og sopp stekt i smør, salt og pepper.

 

Å nyte en middag med familie og venner som det ligger så mye arbeid og opplevelser bak, er helt unikt. Jeg føler meg privilegert og heldig som kan jakte og sanke min egen mat.

Espen

Har du betalt krigsforsikringen din?

Nok en forsikring tenker du kanskje, men fortvil ikke.

I flere år har min gode venn og bærer av krigskorset med sverd Jørg Lian brukt begrepet forsikring for å visualisere at det er over 100.000 nordmenn som etter andre verdenskrig har betalt den høyeste forsikringsavgiften mot krig for deg gjennom å bidra i internasjonale operasjoner sammen med våre allierte på noen av klodens mest urolige steder. I konflikter og krig. Gjennom mot, samhold og vennskap. Vi er der for våre venner – og de er der for oss. Om vi trenger hjelp her hjemme vil de stille. Det har en pris, som må betales på ny, igjen og igjen som alle andre forsikringer, og vi håper alle at den ikke må utløses. Denne prisen har blitt og betales hver dag av våre soldater som tjenestegjør for landet og våre veteraner.

Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Kong Olav møter folket. Max Manus i forsetet.

Frigjørings- og veterandagen 8. mai er derfor en viktig dag for oss veteraner. I år er det i tillegg 70 år siden NATO ble stiftet. Jeg ser frem til å markere dagen på Akershus festning. Samme sted sto jeg spent oppstilt 8. mai 2016 da jeg skulle få den høyeste utmerkelsen man kan få i Norge: Krigskorset med sverd.

Solen steiker og svetten renner nedover ryggen min. I hodet hører jeg fortsatt generalmajor Opedal med en bestemt stemme fra tidligere på dagen; ”Du har hodet på skakke når du hilser, prøv igjen”. Det er ikke rom for feil på en dag som dette.

Jeg visualiserer på nytt hvordan jeg skal marsjere opp mot kongen og motta medaljen. Mens jeg står der går tankene tilbake til Afghanistan og den dagen som forandret mye i livet mitt. Tilfeldigheter og flaks gjør at jeg står her på Akershus festning og tenker på alle de andre som også fortjener anerkjennelse.

På begge sider av meg står tidligere kolleger fra Telemark Bataljon som også vil få sin anerkjennelse for oppdrag de løste i Afghanistan. Det gjør meg ufattelig stolt og ydmyk å få lov til å stå ved siden av dem på en dag som dette. Dette er soldater jeg har stor respekt for. De gir seg aldri.

Overflyvning med fire F-16 jagerfly i forbindelse med Frigjørings- og Veterandagen 2018. Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret

Plutselig blir jeg brått revet tilbake til virkeligheten når fire F-16 jagerfly kommer brølende i lav høyde over oss. Jeg blir rørt. Alt er plutselig veldig overveldende. Jeg må ta meg sammen og holde tårene tilbake. Jeg har memorert programmet og skjønner at det snart er min tur. Pulsen stiger. Jeg er fokusert og målrettet, og tenker igjen på hva generalen instruerte meg til. Jeg må ikke skuffe han som har drillet meg på mottakelse av medaljen. Alt skal og må være perfekt. Antrekk, marsjering, vending, hilsning og holdning. Navnet mitt blir ropt opp, og jeg marsjerer målrettet mot Kong Harald. Det går opp for meg hvor uvirkelig dette er. Jeg kikker ut mot folkemengden og ser familie og kjente som har tatt turen til Oslo. Tårene må nok en gang holdes tilbake. Medaljen blir festet på mitt bryst av Kong Harald. Han tar meg i hånden og gratulerer meg. Jeg føler meg ufattelig stolt og ydmyk på samme tid.

Det var noe helt spesielt når Kong Harald ga meg utmerkelsen Krigskors med sverd. Et minne for livet.

Denne anerkjennelse er ikke bare til meg, den er til laget, troppen, kompaniet, avdelingen, og ikke minst alle veteranene som har bidratt og ofret så mye. Dette er dagen for å verdsette vår frihetsarv fra frigjøringsdagen i 1945, som anerkjenner veteranene våre og deres familier. Fra andre verdenskrig og fram til dagens internasjonale operasjoner. For deres innsats og oppofrelser. For våre grunnleggende verdier som garanterer for vår frihet. Jeg kan skrive under på at det gjør et sterkt inntrykk å få offisiell heder og ære på 8. mai.

Jeg må innrømme at jeg slet lenge med å akseptere anerkjennelsen. Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv. Jeg hadde en stor ærefrykt og respekt for de heltene som hadde fått det før meg. Jeg klarte ikke å sette meg selv i samme bås som dem. Samtaler med andre veteraner, tidligere kolleger, familie og venner har hjulpet meg å akseptere og respektere anerkjennelsen. I dag er jeg ufattelig stolt over den.

Her er jeg i godt selskap med forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen, meg, statsminister Erna Solberg og tidligere forsvarsminister Ine Søreide Eriksen. Bildet fra 8. mai 2016. Foto: Lauritzen / Forsvaret

Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på hvor fint vi har det i Norge. Ikke minst hvor heldig vi er som lever et fritt og trygt liv sammen med de som betyr mest for oss. Jeg har muligheten til å dyrke mine lidenskaper som jakt og fiske, uten at jeg må tenke på å beskytte livet mitt og min familie overalt hvor jeg ferdes.

Denne friheten er dessverre ikke en selvfølge, og den kan bli revet bort fra oss i løpet av noen dager, slik som 9. april 1940. Vi kan ikke tillate oss å glemme Gunnar Sønsteby, Joachim Rønneberg, Max Manus, Jan Baalsrud og alle de andre krigsheltene som klarte å kjempe tilbake friheten med hjelp fra våre allierte venner. De har gitt oss en frihetsarv, som gir oss muligheten til å boltre og utfolde oss fritt uten nevneverdige bekymringer.

Jeg lurer egentlig på hva 8. mai betyr for de unge i dag?

Gunnar Sønsteby var demokratiets vokter og dedikerte mye tid til å reise rundt i Norge for å bevisstgjøre ungdommen på de grunnleggende verdiene vårt demokrati er tuftet på.

Lite vet de om hva jeg, og mange av de andre 100.000, som har tjenestegjort etter andre verdenskrig, har gjort for å verne om deres sikkerhet. Og i et samfunn hvor demokratiet er under press over store deler av verden, er det viktig at historiene våre blir formidlet til det norske folk. Først da vil folk flest kunne få nødvendig innsikt i hva vi veteraner er og har gjort for Norge.

Det er våre historier og erfaringer som gjør oss til veteraner. Vi er alminnelig mennesker som kom hjem med en solid spisskompetanse og unike historier om nordmenn i krig og konfliktområder verden rundt. Det er vår styrke og fortrinn. Vi bør derfor utfordre oss selv til å formidle historiene som det er verd å ta vare på for ettertiden.

Dette er historiene om Norge – et land og et folk med moral som velger å holde avtaler og kjempe side om side med våre venner for de verdiene som vi setter høyest.

Vi har båret nasjonens internasjonale avtaler og forpliktelser på våre skuldre, når vi frivillig velger å reise ut på oppdrag for å ta ansvar i områder med ufred, krig og terror.

Ruteklareringstroppen til Telemark Bataljon holder brief før utreise fra en leir i Afghanistan.

For oss er fred, frihet, demokrati og menneskeverd mer enn svulstige ord som blir brukt til de store anledningene.

For mange veteraner har disse ordene fått ansikt, øyne, kropper, lukt og lyder. Samtidig minner de oss om det sterke kameratskapet som blir skapt i krig. Derfor er ydmykhet, respekt og det å aldri å gi seg blitt viktig for meg.

Vi vet hva det innebærer å løse internasjonale militære oppdrag, og oppfylle en «krigsforsikring», der vi bidrar med støtte til våre allierte for å sikre gjenytelser om Norge skulle ha behov for militær hjelp.

Hjelper du venner, så hjelper de deg. Når vi kjemper side om side skaper vi også vennskapsbånd og relasjoner som går langt utenfor landegrensene. Noe som kan vise seg å bli helt avgjørende hvis vi bli angrepet.

Stortingspresident Tone Wilhelmesen Trøen legger ned en blomsterkrans på Retterstedet på Akershus festning under Frigjørings- og Veterandagen 8 mai 2018. Foto: Torbjørn Kjosvold/ Forsvaret

Til neste år er det 75 år siden frigjøringen av Norge, noe som skal markeres på flere fronter i vårt samfunn. I tilknytting til jubileumsåret arbeider jeg sammen med blant annet Arne Jørstad Riise fra Olympiatoppen om et veteranprosjekt som har fått navnet ”Et øyeblikk – En evighet”. Hensikten med prosjektet er å øke kunnskapen og forståelsen om oss veteraner og våre historier. Dette syntes jeg er spennende initiativ.

Her er jeg i samtaler med psykolog Arne Jørstad Riise fra Olympiatoppen. Våre samtaler ble filmet og redigeres i disse dager som et ledd i prosjektet “Et Øyeblikk- En Evighet”. Gleder meg til å se resultatet.

Her skal historiene formidles direkte fra soldatene, fortalt i samtidens kontekst, der også mennesket bak historien får en viktig plass. Formålet er å ivareta, arkivere og tilgjengeliggjøre utvalgte historier for allmennheten slik at det norske folk ikke glemmer hvordan krigsforsikringen betales på våre vegne.

Håper dere alle får en fin 8. mai!

Om forfatteren:

Mitt navn er Espen Haugeland. Jeg bor i Lyngdal og har vært en ivrig jeger siden jeg var unggutt. Jeg har tilbrakt flere år i forsvaret og fikk i 2016 krigskorset med sverd for en hendelse i Afghanistan. I bloggen vil jeg dele mine historier fra livet som profesjonell soldat i Telemark Bataljon og hvordan det har formet meg som menneske. Men mest av alt så vil jeg dele med dere mine erfaringer fra jakt og fiske, som er min store lidenskap.

Kortreist fiskelykke

Hva med en laks før jobb?

Laksen på 3,8 kg er fra elven Lygna i Lyngdal.

Klokken 0430 ringer alarmen, samme lyd som jeg våkner av hver dag, men idag er det litt tidligere enn vanlig. Målet mitt er en fin morgen med laksefiske i elva.

Jeg er i utgangspunktet ingen garvet laksefisker, tvert imot. Selv om jeg driver en jakt- og fiskebutikk har jeg aldri prioritert laksefiske.
Det ville blitt litt mye om jeg skulle jakte hele høsten og fisket hele sommeren.
Men det var helt til for to år siden, da jeg var med en ansatt på laksefiske.

Kjøring av laks.

Jeg opplevde å miste en pen laks grunnet urutinert kjøring av fisk, og det trigget noen følelser jeg kjente på fra jakt.
Adrenalinet, spenningen og urinstinktet i meg som en høster av naturen.

 

Dagen etter var jeg fast bestemt på at jeg skulle få laks.
Jeg fisket før jobb og etter jobb og sannelig fikk jeg en liten laks kvelden etter.
Selv om fisken var liten så betydde den mye.

Min første laks var ikke så stor. På fagspråk kalles alle laks under 3 kg for svele, men for meg var dette en laks.

De neste dagene sto jeg i elven morgen og kveld, jeg ville kjenne den rå følelsen av å ha en sprell levende laks i andre enden av snøret, men laks ble det dårlig med.
Jeg tenkte at noe måtte gjøres.
Jeg begynte og “avhøre” kundene mine som kom innom som viste fram laks etter laks.
Hva fikk de laks på? Hvor fikk de laks? Når på døgnet fikk de laks?

 

En av mine knuder i butikken Alf Reidar som har “hentet” en laks i elva.

 

Jeg fisket med samme utstyr, på samme sted, samme tid på døgnet og i samme vannstand. Men det hjalp ikke.
En dag traff jeg en “lakseveteran” som ofte tar laks. Han delte villig lokalkunnskap om elven, og forklarte meg hvor laksen stod etter hvilken type vannstand.

Han forklarte meg hvilke stener som laksen ofte sto bak.
Da skjønte jeg at laksefiske er mer enn bare å stå og kaste på samme sted dag inn og dag ut.
Hvor avgjørende plassering, dybde og fart på sluk, mark, flue, wobbler eller spinner kunne avgjøres etter vannstand, temperatur og lysforhold.
Dette begynte å bli ganske avansert.

Svele tatt på “kondomspinner”. En av favorittene mine i elven.

Jeg gjorde det enkelt, og konsentrerte meg om færre steder å fiske, heller enn de gode dagene med rett vannstand.
Jeg fisket målrettet på steiner og steder hvor sjansen var størst for at det sto laks.

Og sannelig begynte jeg å få det til! Det var moro å komme hjem med ordentlig villaks som vi kunne ha på grillen.

Egenfiske laks fra Lygna er perfekt niste på reinsdyrjakt. Det kaller jeg kortreist fiskelykke.

Det å være til stede tidlig om morgenen i elven og høre vannet som sildrer, fuglene som synger, beveren som svømmer og fossekallen som flyr travelt frem og tilbake, det er mental rekreasjon. Jeg nullstiller hodet og kobler helt ut.
Selv om jeg kommer tomhendt hjem fra de fleste turene så gjør det ingenting. Det er opplevelsen, friheten og det å rømme fra daglig stress som er medisin for meg.

Nå nærmer det seg laksefiske, og gjett om jeg gleder meg.

Vill, villere, villsvin i Draculas jaktmarker

«Blir du med å jakte villsvin på over 300 kilo i Transilvania», spurte kompisen over telefonen. Hvorfor ikke, tenkte jeg…

I følge lokalbefolkningen var dette 300 kilos beistet som Petter skjøt det største som var felt i området på flere år. Fra øverst venstre: Anders Mossing, Konrad Grimestad, Thomas Rom, meg og Petter Birkeland.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å reise på jakt i Romania. Jeg hadde dannet meg et bilde av et land som var veldig fattig, med mye kriminalitet og dårlig infrastruktur.

Hva var det å jakte på der?

Jeg hadde aldri tenkt på Romania som en jaktdestinasjon.

Men når det kommer til jaktutfordringer sier jeg sjeldent nei, så lenge det passer inn i kalenderen min.

Her skulle man få jakte på store villsvin, og oppleve vakker natur.

Noen måneder senere landet vi i Romania. Fem kompiser som var ute etter nye eventyr og opplevelser.

Vi ble hentet på flyplassen, og kjørte store deler av dagen. Vi stoppet og hadde den rumenske tradisjonsretten stomach soup, som er suppe kokt på mageinnhold av ku, til lunsj i byen ved Draculas slott i Transilvania. 

Byen Bran er en av Europas best bevarte middelalderbyer og myldrer av turister. Bran er et av de mest besøkte stedene i Romania og utnytter historien om Dracula fult ut.

Slottet i Bran ble bygget i årene 1377 til 1388, men det stod en festning der så tidlig som i 1212

Da vi kom frem til jaktområdet fikk vi beskjed om å skifte til jakttøy. Vi skulle rett på jakt.

Vi fikk tildelt hver vår guide. Guiden min kunne svært lite engelsk, men det er utrolig hvordan man kan kommunisere med en blanding av fingerspråk, engelsk og tysk. Vi hastet av sted i høyt tempo.

Etter to punkteringer og et bilbytte kom vi til et jakttårn i en vakker gammel bøkeskog. Vi gikk opp og ble sittende helt stille og lytte.

Det begynte allerede å bli mørkt. Etter 20 minutters venting hørte vi bevegelse i det tørre løvet. Pulsen steg noen hakk, skulle jeg være så heldig og se villsvin første kvelden?

Plutselig står det en mørk klump mellom store bøketrær, rundt 60 meter unna.

Guiden min hvisker at det er en keiler, et hannvillsvin.

Jeg hadde allerede riflen klar, og avsikret våpenet. Jeg merket at blodet pumpet raskere i årene.

Villsvinet snuser og graver i skogbunnen med nesen. Dyret er rolig og opptatt av leting etter mat som meitemark, røtter og nøtter. Jeg legger trådkorset med den røde prikken på bogbladet. Jeg ville plassere skuddet slik at det knuser begge bogbladene og ødelegger lungene. Villsvinet vil da dø hurtig, noe som gjør fluktstrekningen kort.

Ettersøk på skadet villsvin er ikke til å spøke med, hvert år blir flere mennesker drept og lemlestet av villsvin.

Med de sylskarpe tennene og en enorm kraft i nakken kan villsvinet enkelt rive opp hud, muskulatur og arterier. De fleste som dør får hovedpulsåren ved innsiden av låret revet opp. Da dreier det seg om minutter før man dør.

Jeg trekker pusten rolig og slipper halvparten av luften ut igjen, presser kontrollert avtrekket, mens fokuset er å holde trådkorset i bogen. Skuddet drønner i den stille skogen, jeg blir lettere blendet av munningsflammen grunnet mørket. Jeg hører dyret løpe i det tørre løvet, for så å gå over til febrilsk sparking. Så blir alt helt stille. Jeg kikker på guiden, han viser tommel opp. Vi venter i omkring 10 minutter før vi går ned.

Det er blitt såpass mørkt at vi må bruke hodelykt når vi går mot skuddstedet. Det er tydelige merker i løvet hvor villsvinet har løpt inn i tett kratt. Guiden er litt skeptisk til at vi skal gå etter, men vi er begge sikker på at villsvinet ligger dødt. Jeg går først inn med riflen klar, hodelykten er på og forstørrelsen er skrudd ned på det minste. Det er tydelige lyse blodflekker på løvet og trestammer som tyder på et lungeskudd. Fingeren ligger langs avtrekkerbøylen og tommelen på sikringen. Her blir det et eventuelt kjapt skudd da avstanden er svært kort.

Skuddet satt der det skulle og 20 meter inne i krattet ligger villsvinet dødt. Vi strever med å dra keileren de 20 meterne ut fra krattet. Vi får igjen pusten og jeg spør guiden hvor mye han tror den veier. Han svarer rundt 200 kilo, ikke rart den var tung å dra ut.

Dette beistet på 200kg tok jeg første dagen vår i Romania.

En iskald Coca-Cola i bilen, og vi setter kursen hjem til overnattingsstedet. I bilen begynner jeg å reflektere på hva som nettopp har skjedd og begynner å smile. To punkteringer, bilbytte, lettere stresset guide, språkproblemer og ikke minst en sykt spennende jaktsituasjon. Opplevelser som dette kan ingen noen gang ta fra meg.

Ikke nok med det så viser det seg at guiden driver en liten bigeskjeft med sigarettsalg for å spe på inntekten. Vi stopper i landsbyen og jeg blir beordret til å sitte og vente i bilen, mens han leverer mengder med sigaretter. Hva kan man ellers gjøre enn å smile. Det er jo slike ting som gjør turen enda mer minnerik.

Vi ankommer stedet hvor vi skal overnatte, der står det en mengde mennesker å beskuer et villsvin som Petter nettopp har skutt. Det var enormt og ble kontrollveid til 300kg. Det var ifølge de lokale det største villsvinet som var skutt i området på mange år.

Petter Birkeland med villsvin på 300kg.

Romania viste seg fra sin beste side. Et vennlig og serviceinnstilt folk, maten var fortreffelig, tilberedt med lokale råvarer som blant annet villsvin.

Typisk Rumensk lunsj som var fortreffelig etter en morgen i skogen.

Naturen er storslått med fjellkjeden Karpatene kombinert med gammel bøkeskog. Vilt var det massevis av. Vi var så heldige å se bjørn, ulv, villsvin og gems.

Romania kan skilte med flott natur.

Romania har virkelig mye og tilby. Mine bekymringer i forkant ble gjort til skamme. Det er et spennende reisemål på alle måter: Natur, tilgang på dyr, mat, menneskene og at alt ikke er helt på stell gir det en ekstra sjarm.

Det Romania kan tilby som skiller seg ut fra mange andre destinasjoner i Europa er sammensettingen av viltarter og ikke minst størrelsen på villsvin.

Villsvinene i Romania har det opprinnelige opphavet uten noen form for innblanding av genetikk fra oppdrettsgris, det er derfor de blir så store der.

For meg er ikke Transilvania lenger bare et sted jeg forbinder med historien om den blodtørstig Grev Dracula. Det er nå en del av min egen jakthistorie på et annet vesen med spisse og fremstående tenner…

Jeg kommer gjerne tilbake…

Alle gutta var strålende fornøyd med oppholdet.

På beverjakt med barna i påsken

Noen jakter påskeegg med barna. For min familie er beverjakt den perfekte familieaktiviteten i påsken.

Beverjakt er vårens vakreste eventyr, etter en mørketid med mye dårlig vær er det en befrielse å komme ut i naturen og høre skogen våkne til liv. Den vakre svarttrosten synger nydelige toner for å imponere en mulig make. Stokkendene jager hverandre i vannet for å imponere de skuelystne stokkandhunnene.

De grasiøse Rådyrene eksponerer seg oftere og søker til frisk gress som har våknet etter vinteren dvale. Det er vår og tid for vårens vakreste eventyr; beverjakt.

I fjor hadde jeg og gutta mine en fantastisk vellykket beverjakt i påsken:

Kl. 0500 ringer klokken. Jeg går inn på rommet og vekker barna. De er trøtte, men usedvanlig kjappe ut av sengen. Hadde det vært skole, så måtte jeg ha vært inne flere ganger for å få dem på beina.
Søvnen er gnidd ut av øynene, klærne har de lagt klar dagen før, et glass melk til frokost, og så er de klare.

Det er enda mørkt når vi setter oss i bilen, planen er å komme til jaktstedet i lysningen, for så å sitte og speide etter bevegelser på land eller i vannet.
Bilen blir parkert og vi går stille ut, passer på at vi ikke smeller med dørene.
Beveren hører dårlig men den merker vibrasjoner i bakken når du går eller hopper ned fra et steingjerde eller lignende. Dette kan også skremme andre dyr som rådyr og elg, som igjen gjør at beveren kan bli skeptisk, avslutte natteøkten og svømme inn i hytta sin.

Elias (8) som er minst synes det er litt skummelt å gå i mørket gjennom skogen og vill helst gå først.
Emil (12) som er størst fnyser av ham, og har ikke problemer med å gå bakerst.
Vi går stille og kontrollert på stien som går opp til et lite fjell som har overhøyde over vannet.
Vi setter oss forsiktig ned, finner frem kikkertene og begynner å speide.
Det ligger en vakker morgendis over vannet.

Vi kan høre plasking i vannet, Emil dytter i meg og peker. Vi kan se ringer i vannet.
Jeg studerer med håndkikkerten, og ser to svarte silhuetter mot vannet, de har lang hals og nebb, det er to stokkender.
Lyset kommer sakte og morgendisen stiger fra vannet i takt med temperaturen.Nå er vannet speilblankt og det er et vakkert syn, stillheten er kun brutt av fuglesang.
Jeg tenker på alle de som ligger hjemme å sover, og ikke får opplevd dette. Jeg føler meg privilegert som har barna med.

 

Elias dunker meg i siden, og peker 200 meter over på den andre siden av vannet, der er det en umiskjennelig plog i vannet, jeg konstaterer med kikkerten at det er en bever som svømmer.
Beveren har sittet et stykke opp på land og da er den vanskelig og se blant brun lyng og gress.

Beveren svømmer mot oss og har retning mot en liten flat stein som ligger i vannkanten. Det ser ut som en spiseplass da det er mange lyse kvister på den.

Jeg rigger riflen klar på sekken, måler avstanden til 120 meter mellom oss og steinen vi tror den vil komme i land på.
Beveren stopper plutselig opp i vannet, og blir liggende urørlig som en trestokk. Har den merket oss?
Vi har overhøyde og vindretningen er perfekt.
Barna og jeg kikker på hverandre, og konstaterer at vi bare må vente å se hva som skjer. Skudd i vannet på en bever er ikke å anbefale, da sjansen er 50/50 om den flyter eller synker.

Vi ligger helt stille i fem minutter før beveren begynner å svømme igjen.

Den har fortsatt retning mot steinen.
Den glir rolig inn mot steinen og kryper opp på den.
Jeg kan tydelig se igjennom kikkertsiktet at den tar tak i en kvist, og begynner å gnage på den. Beveren ser liten ut, da den har en smal kort hale, det er disse ungdyrene vi helst vil ta ut.

 

Jeg kikker på barna og spør om vi skal skyte den.
Ja hvisker de mens de kikker igjennom kikkerten.
Jeg legger trådkorset i område bog som lunge og hjerte sitter i.
Jeg klemmer kontrollert avtrekket og det kommer et lite puff fra lyddemperen. Jeg kan tydelig se innslaget og vann som spruter fra pelsen da kulen treffer beveren.
Den blir liggende helt urørlig på steinen.
Jeg titter bort på gutta og et svært glis kommer fra dem.

Emil peker febrilsk med hendene ut på vannet.
Jeg ser at to nye bevere svømmer i vannet, de har nok blitt urolig av skuddet.
Beverne svømmer inn i en bukt slik at vi ikke kan se dem.

Jeg spør om vi skal gå etter dem?
Emil og Elias nikker og vi pakker kjapt sammen sakene.
Vi kryper forsiktig opp bak en stein slik at vi kan se inn i bukta.
Og der sitter beveren. Den gnager på en kvist i vannkanten.
Jeg tar av sekken og rigger riflen, avstanden blir målt til 60 meter, altså kort hold.
Gutta har allerede kikkerten oppe, og er klare.
Jeg studerer beveren og konstaterer at den har kort og slank hale, det er altså en ung bever dette også.
Et lite puff og vannet spruter fra pelsen til beveren. Den ligger urørlig på steinen og er død.
Vi kikker på hverandre og gliser, for en morgen.
Gutta peker febrilsk utover vannet igjen og der svømmer nok en bever.
Jeg reiser meg opp og sier det det er nok for i dag.

Vi går ned til beveren og beundrer den merkelige skapningen. Gutta synes tennene er mest fascinerende.

Gutta bærer stilt beveren tilbake til der vi skjøt den første. Vi går ned og henter denne også.

 

Hvilken morgen, nå er det hjem til en god frokost.

 

Beverjakt fakta:

  • Beveren er Nordens største gnager.
  • Jakttid for bever er fra 01.10 til 30.04. Men sjekk med ditt fylke/kommune.
  • Europeisk bever kan ha kroppslengde inntil 90 cm og halelengde inntil 30 cm. Vekta er vanligvis 15-20 kg, sjeldnere 30-40 kg.
  • Det er best for bestanden at man skyter bever fra fjorårets kull. De blir som regel jaget ut fra hytta og må finne egne områder når det blir født nye beverunger i hytta. Du bør unngå å skyte produksjonsdyrene.
  • Beveren har en viktig rolle i økosystemet med å hindre at vann gror igjen og at det felles trær langs vannkanten. Det fører igjen til tilvekst av yngre trær som igjen er bra mat for blant annet elg, rådyr, hjort, hare.

På jakt i Putins rike

Vi sitter i en liten båt med 300 hestekrefter og kjører 25-30 knop opp den mektige Sayan-elven i Sibir.

Vi er en kompisgjeng på fire fra Norge som skal jakte på sibirsk rådyr-bukk, ibex, maral-hjort, ulv og eventuelt bjørn.

Vi kjører slalåm mellom store tømmerstokker som har løsnet på bunnen av elven etter demningen kom for 50 år siden.

Det er flere enn oss fire som jakter i disse områdene.

Dette er også Putins lekegrind når det kommer til jakt. Her er det ingen telefondekning, ingen fly å se på himmelen, ingen kommunikasjon med omverdenen, akkurat slik vi vil ha det. Et eventyr.

Vi ankommer en gammel forskningsstasjon langt inne i nasjonalparken, vi er nesten på grensen til Mongolia.

Vi blir tildelt hver vår russiske guide. Min guide Vladimir er en tidligere politimann og er en erfaren jeger/guide.

Først er det kontrollskyting av våpen etter en lang reise. Alle jegerne må justere på optikken grunnet forskjell på lufttrykk og høyde i forhold til i Norge.

Vi setter oss i båten og kjører nedover elven der han vet om et bra område for å finne sibirsk rådyrbukk, som står på ønskelisten min.

Vi legger den lille båten til i elvemunningen i en trang dal. Jakten begynner med det samme og vi bruker kikkerten flittig. Etter ca. en km kommer vi til en liten tømmerhytte der vi skal bo for natten. Guiden spør om jeg vil jakte på egenhånd i den ene dalsiden mens han lager mat.

Jeg må være tilbake før det blir mørkt, får jeg streng beskjed om. Jeg gliser og svarer selvfølgelig ja.

Så starter oppstigningen for å komme i overhøyde og for å speide nedover. Som regel ligger dyrene høyt og har oversikt nedover.

Etter 20 minutters gange møter jeg på en rådyrgeit og et kje og speider nøye om det er en bukk, med dem, men konstaterer at de er alene. Jeg går en omvei rundt for ikke å skremme dem. Etter en stund kommer jeg opp på et høydedrag der jeg kan se tvers over en dal. Vel 200 meter nedenfor oppdager jeg en rådyrbukk som går og spiser.

Jeg studerer den en stund og konstaterer at det er en ung bukk. Vladimir ville at jeg skulle skyte en voksen bukk.

Jeg speider videre i dalsiden som er tvers overfor meg.På ca 300 meter ser jeg et rådyr som ligger nede.

Yes! det er en rådyrbukk, den har to lange gevirstenger med tre takker på hver side, altså en seks-takker.

Kroppen og holdningen viser at dette er sjefen i området, den oser av selvtillit og styrke.

Jeg rigger til riflen som er en Blaser R8 kaliber 300 Win Mag på sekken. Her må jeg ha bunnsolid støtte for våpenet. Avstanden er lang og målet er lite. Jeg kontrollmåler avstanden med avstandsmåler en gang til, avstanden sier

322 meter og jeg stiller kulekompensatoren på siktet til 300m.

Jeg kontrollmåler flere punkter rundt den slik at jeg er forberedt hvis den flytter på seg.

Vinden er null, altså vindstille, så jeg tar ingen høyde for den. Jeg ligger i siktemidlene og er klar.

Nå er det bare og vente til den reiser seg.

Sekundene går, minuttene går, og jeg begynner å tenke. Skal jeg rope høyt slik at den reiser seg?

Hva om det blir mørkt før den reiser seg?

Hva om den reiser seg og snur rompa til og går fra meg?

Alle typer scenario går igjennom hodet slik at jeg skal være forberedt.

Jeg ser på kroppsspråket til dyret at den begynner å bli urolig, ofte et tegn på at den vil reise seg, og det gjør den.

Den reiser seg skrått mot meg og strekker seg, snur seg rundt og går litt skrått fra meg mot en kant, den stopper opp et lite sekund før den skal forsvinne bak kanten.

Jeg tar høyde for avstanden den har gått fra der jeg målte 322m jeg klemmer forsiktig og kontrollert i avtrekket, skuddet går og rekylen treffer skulderen min, korset i optikken forsvinner fra rådyret et lite brøkdels sekund nok til at jeg ikke ser innslaget, jeg ser at rådyret forsvinner bak kanten.

Jeg sitter igjen med en god følelse av at skuddet satt skrått bak bogen og frem i lungene. Men tvilen kommer alltid krypende, var skuddet så bra som jeg trodde?

Gikk den et steg frem i det jeg skjøt?

Jeg sitter og følger med området i 10 minutter for og se etter noen form for bevegelse.

Ingenting å se, kun den unge bukken som trekker urolig vekk fra området. Tiden er inne for å gå ned mot området, jeg klatrer ned en skrent for så å gå på skrått langs dalsiden, blikket er hele tiden rettet mot området.

Da jeg er rundt 50 meter fra kanten hvor dyret forsvant, så skrur jeg ned forstørrelse på siktet til 3 ganger, og har våpenet klart i tilfelle det blir behov for et oppfølgingsskudd på kort avstand.

På skuddstedet er det mørkt blod, tydelige spor i grusen etter rådyret. Jeg titter forsiktig over kanten og ser ingenting.

Tankene raser i hodet, har jeg skadeskutt dyret?

Ligger det gjemt i terrenget?

Jeg roer tempoet og følger blodsporet med små forsiktige skritt, det blir mer og mer blod. Jeg stopper opp kikker frem og leser terrenget. Fortsetter slik 100 meter skrått nedover, typisk for et skadet dyr, de velger letteste vei og det er nedover.

Kommer til noen små busker og kratt, og her ligger rådyrbukken død, skuddet satt skrått bak bogen og hadde tatt en lunge derfor klarte den å springe ca 100 meter.

Men hvilken bukk, den er enda større en jeg hadde forventet. Jeg blir sittende å beundre den og tenke på hvor heldig jeg er som får oppleve dette.

Stolt over å ha skutt denne Sibirske rådyrbukken på over 300 meter.

Solen holder på å gå ned, og et rødlig lys legger seg over dalen. Jeg tar ut innvollene og magesekken, tar rådyret på ryggen og haster meg nedover. Jeg må finne hytten før det blir mørkt.

Finner jeg ikke hytten må jeg sannsynligvis overnatte ute, noe jeg helst vil unngå siden det er bjørn og ulv i området.

Jeg velger å gå ned til elven og deretter følge den nedover. Da vil jeg enten treffe hytten eller båten som ligger i elvemunningen. Så ser jeg hvit røyk fra et lite skogsholt og der er hytten.

Vladimir er glad for å se meg, han hadde hørt skuddet og var litt bekymret for at jeg ikke skulle finne veien ned før mørket kom.

Vladimir har endret på planene. Vladimir vil tilbake til campen slik at vi kan jakte maral-hjort i morgen.

Vi pakker sammen sakene og går med hodelykt ned mot båten. Vi kjører i mørket med kun fullmåne som lys. Tømmerstokkene ligger lunefullt i vannet. Kjenner at jeg er litt skeptisk til dette, men velger å stole på Vladimir. 1,5 time senere når vi campen og jeg er lettet når vi går i land.

Tilbake i campen var det tid for middag og utveksling av historier. Guidene kunne fortelle at Vladimir Putin hadde vært her flere ganger tidligere på jakt. Han ankom selvfølgelig ikke i båt, men helikopter med en mengde sikkerhetsvakter.

På campen hang det et bilde av Putin som sitter på en stokk med en død ulv ved hans side. Jeg spurte om de kunne fortelle litt om han som jeger.

Historien går som følger:

Putin og Ulven. Bildet av Valdimir Putin og ulven han skjøt da han var her sist henger på veggen i campen.

Putin skal ha skutt ulven på bildet på 500-600 meter i fult firsprang. Bildet hvor han sitter med ulven på en trestokk ble foreviget og hengt opp i basecampen. Trestokken som han satt på ble selvfølgelig fraktet med båt ned elven og plassert ved hytta som et minne.

Senere på kvelden kom det ut at historien om ulven kanskje ikke var helt korrekt. Både hva angår avstand og hvem som skjøt. Men siden Putin nøt så stor respekt blant guidene og var deres helt, så var det den offentlige versjonen.

Guiden Vladimir og jeg mens vi klargjør trofé.

Glade jegere: Stian, meg, Thomas og Ronny. Sayanelven i bakgrunnen.

Sibir var uslåelig som jaktdestinasjon. Vi ville ha eventyr og eventyr fikk vi. Både i opplevelser og fortellinger.

Her er hele videoen jeg lagde fra turen. Blant annet med tiden før og etter jeg tok ned rådybukken:

 

Her vil jeg tilbake…

 

 

Selvmordsbomberen i Kabul

Telefonen hadde ringt tre ganger fra et typisk telefonselgernummer. Jeg sto på vaskerommet og brettet sammen klær. Jeg tenkte at noe alvorlig kunne ha skjedd siden det ringte flere ganger på kort tid, så jeg svarte til slutt.

I andre enden var det en dame som spurte etter Espen Haugeland.

­Ja, sa jeg.

Før jeg viste ordet av det, så hadde jeg forsvarsministeren Ine Marie Eriksen Søreide i den andre enden av telefonsamtalen, og sa at jeg skulle hedres med Krigskorset med sverd for min innsats i Afghanistan. Jeg var målløs og tenkte at dette var en spøk, en misforståelse eller at de hadde ringt feil mann.

Etter en utrolig fin prat med forsvarsministeren skjønte jeg at dette ikke var noen spøk eller misforståelse. Da jeg la på røret ble jeg stående og tenke. Hva skjedde nå?

Tankene mine fløy frem og tilbake, og satte i gang en rekke følelser om hva jeg hadde opplevd den aprildagen i 2004.

Jeg trodde ikke det skulle bety så mye, men det gjorde et sterkt inntrykk på meg å bli hedret av Kongen på frigjøringsdagen 8.mai

Her følger mine tanker om denne ekstreme dagen hvor livet mitt kunne endt:

Bilde av meg fra Kabul.

Det var en varm og klam dag preget av et lavtrykk som hadde kommet inn over Kabul. Vi skulle ut på oppdrag og hadde informasjon om at en bombeoverlevering skulle finne sted i Kabul.

Etter å ha stormet en Coffee & Tea shop uten funn, hoppet en amerikansk DEA-agent, informanten hans og jeg inn i en Landcruiser og fikk sjåføren til å gi gass. Informanten hadde fått telefonisk kontakt med bombemannen.
Vi fant selvmordsbomberen på et torg fult med mennesker og måtte ta noen valg.
Skyte for å drepe, skyte for å uskadeliggjøre eller forsøke å overmanne ham. Som soldat i Telemark Bataljon er jeg lært opp til å søke den løsningen som hindrer at liv går tapt. Så siste utvei var å skyte han, men jeg var forberedt og klar for å gjøre det om jeg måtte.
Pistolen som jeg hadde ladet da jeg forlot campen fem timer i forkant ble dobbeltsjekket før vi småsprang kontrollert med våpenet rettet mot mannen.

Vi kom så nærme at jeg valgte å kaste meg over ham for å prøve å få kontroll på bomben hans.
Det ble et realt basketak og kampen sto om å få kontroll på armene og beinene hans slik at han ikke kunne nå utløsermekanismen til bomben.

Vi fikk etter hvert kontroll på han, men da oppsto en annen situasjon. Den store folkemengden på torget, som i etterkant ble anslått til ca 3000-4000 mennesker, begynte å nærme seg. Jeg kjente at frykten begynte å komme.

Jeg var nå i en situasjon jeg ikke kunne kontrollere, eller som noen form for trening hadde kunnet forberedt meg på.
Jeg prøvde å analysere, men kunne ikke tenke på en løsning som ville ende vel.
Jeg hadde tre magasiner til pistolen min. Altså 51 skudd + noen flashbang (granater) og det var flere tusen av dem.

Vi var to mann, og kunne ikke begynne å skyte ubevæpnete sivile mennesker.
Vi har regler, moral og etiske forpliktelser til å forholde oss til.
Det ville vært helt uaktuelt å begynne og skyte sivile.
Alternativet var at vi kunne bli lynsjet og drept.

Vi valgte å ikke skyte. Valget var å bli drept fremfor å skyte.

Folkemengden kom nærmere. Jeg måtte bruke den ene hånden og pistolen min for å prøve og skyve folkene vekk, samtidig som jeg og agenten måtte holde mannen under kontroll. Vi kjempet for livene våre.

Rødsprengte øyer, stram kroppslukt og lukt av brent kull stakk i nesen min da jeg prøvde å skyve dem vekk, jeg skrek at det ligger en bombe her, men det hjalp lite.

Tidsaspektet er helt borte fra hukommelsen min. Om det var fem eller 20 minutter vi var på torget vet jeg ikke.
Det var meget kritisk nå. Jeg ventet bare på at en i folkemengden skulle angripe meg, og da ville vi vært sjanseløse.
Jeg hørte en kraftig lyd, støv ble virvlet opp og et Nederlandsk Apachehelikopter dukket opp.

Helikopteret føltes så nært at jeg kunne ta på det. Jeg følte situasjon kunne snu. Her var det håp, jeg skrek enda høyere. Adrenalinet pumpet.

Et Nederlandske apachehelikopter av denne typen ble redningen min.

Helikopteret hadde oppfattet situasjonen på avstand med avanserte kamera, og kom meget lavt ned på torget for å skremme unna folkene rundt oss.
Apachehelikopteret skal ikke operere så lavt, så piloten tok en enorm risk for å redde oss.
Kort tid etter kom en bil med forsterkninger som hjalp oss ut av situasjonen.
Vi fikk sikret eksplosivene og bombemannen ble tatt videre til avhør.

Samme kvelden gikk vi til aksjon mot en bombefabrikk på bakgrunn av etterretning de fikk fra bombemannen.

Det endte med at vi tok kontroll over en operativ bombefabrikk.
Vi arrestere det som viste seg å være åtte terrorister, og beslagla mengder med eksplosiver og materiell til å lage bomber. I huset var det også kvinner og barn.

I løpet av hele dette hektiske døgnet ble det ikke løsnet et eneste skudd. Det er jeg stolt av.

 

Om forfatteren:

Mitt navn er Espen Haugeland. Jeg bor i Lyngdal og har vært en ivrig jeger siden jeg var unggutt. Jeg har tilbrakt flere år i forsvaret og fikk i 2016 krigskorset med sverd for en hendelse i Afghanistan. I bloggen vil jeg dele mine historier fra livet som profesjonell soldat i Telemark Bataljon og hvordan det har formet meg som menneske. Men mest av alt så vil jeg dele med dere mine erfaringer fra jakt og fiske, som er min store lidenskap.

 

Velkommen til mitt rike


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt navn er Espen Haugeland. Jeg bor i Lyngdal hvor jeg driver en jakt- og fiskebutikk. Jeg har vært en ivrig jeger siden jeg var unggutt. Jeg har tilbrakt flere år i forsvaret og fikk i 2016 krigskorset med sverd for en hendelse i Afghanistan.
I bloggen vil jeg dele mine historier fra livet som profesjonell soldat i Telemark Bataljon og hvordan det har formet meg som menneske. Men mest av alt så vil jeg dele med dere mine erfaringer fra jakt og fiske, som er min store lidenskap.

I siste utgaven av magasinet Jakt kan du også lese om min jaktinteresse og hendelsen som førte til at jeg ble hedret med Krigskorset med sverd, Norges høyest utmerkelse.