På jakt i Putins rike

Vi sitter i en liten båt med 300 hestekrefter og kjører 25-30 knop opp den mektige Sayan-elven i Sibir.

Vi er en kompisgjeng på fire fra Norge som skal jakte på sibirsk rådyr-bukk, ibex, maral-hjort, ulv og eventuelt bjørn.

Vi kjører slalåm mellom store tømmerstokker som har løsnet på bunnen av elven etter demningen kom for 50 år siden.

Det er flere enn oss fire som jakter i disse områdene.

Dette er også Putins lekegrind når det kommer til jakt. Her er det ingen telefondekning, ingen fly å se på himmelen, ingen kommunikasjon med omverdenen, akkurat slik vi vil ha det. Et eventyr.

Vi ankommer en gammel forskningsstasjon langt inne i nasjonalparken, vi er nesten på grensen til Mongolia.

Vi blir tildelt hver vår russiske guide. Min guide Vladimir er en tidligere politimann og er en erfaren jeger/guide.

Først er det kontrollskyting av våpen etter en lang reise. Alle jegerne må justere på optikken grunnet forskjell på lufttrykk og høyde i forhold til i Norge.

Vi setter oss i båten og kjører nedover elven der han vet om et bra område for å finne sibirsk rådyrbukk, som står på ønskelisten min.

Vi legger den lille båten til i elvemunningen i en trang dal. Jakten begynner med det samme og vi bruker kikkerten flittig. Etter ca. en km kommer vi til en liten tømmerhytte der vi skal bo for natten. Guiden spør om jeg vil jakte på egenhånd i den ene dalsiden mens han lager mat.

Jeg må være tilbake før det blir mørkt, får jeg streng beskjed om. Jeg gliser og svarer selvfølgelig ja.

Så starter oppstigningen for å komme i overhøyde og for å speide nedover. Som regel ligger dyrene høyt og har oversikt nedover.

Etter 20 minutters gange møter jeg på en rådyrgeit og et kje og speider nøye om det er en bukk, med dem, men konstaterer at de er alene. Jeg går en omvei rundt for ikke å skremme dem. Etter en stund kommer jeg opp på et høydedrag der jeg kan se tvers over en dal. Vel 200 meter nedenfor oppdager jeg en rådyrbukk som går og spiser.

Jeg studerer den en stund og konstaterer at det er en ung bukk. Vladimir ville at jeg skulle skyte en voksen bukk.

Jeg speider videre i dalsiden som er tvers overfor meg.På ca 300 meter ser jeg et rådyr som ligger nede.

Yes! det er en rådyrbukk, den har to lange gevirstenger med tre takker på hver side, altså en seks-takker.

Kroppen og holdningen viser at dette er sjefen i området, den oser av selvtillit og styrke.

Jeg rigger til riflen som er en Blaser R8 kaliber 300 Win Mag på sekken. Her må jeg ha bunnsolid støtte for våpenet. Avstanden er lang og målet er lite. Jeg kontrollmåler avstanden med avstandsmåler en gang til, avstanden sier

322 meter og jeg stiller kulekompensatoren på siktet til 300m.

Jeg kontrollmåler flere punkter rundt den slik at jeg er forberedt hvis den flytter på seg.

Vinden er null, altså vindstille, så jeg tar ingen høyde for den. Jeg ligger i siktemidlene og er klar.

Nå er det bare og vente til den reiser seg.

Sekundene går, minuttene går, og jeg begynner å tenke. Skal jeg rope høyt slik at den reiser seg?

Hva om det blir mørkt før den reiser seg?

Hva om den reiser seg og snur rompa til og går fra meg?

Alle typer scenario går igjennom hodet slik at jeg skal være forberedt.

Jeg ser på kroppsspråket til dyret at den begynner å bli urolig, ofte et tegn på at den vil reise seg, og det gjør den.

Den reiser seg skrått mot meg og strekker seg, snur seg rundt og går litt skrått fra meg mot en kant, den stopper opp et lite sekund før den skal forsvinne bak kanten.

Jeg tar høyde for avstanden den har gått fra der jeg målte 322m jeg klemmer forsiktig og kontrollert i avtrekket, skuddet går og rekylen treffer skulderen min, korset i optikken forsvinner fra rådyret et lite brøkdels sekund nok til at jeg ikke ser innslaget, jeg ser at rådyret forsvinner bak kanten.

Jeg sitter igjen med en god følelse av at skuddet satt skrått bak bogen og frem i lungene. Men tvilen kommer alltid krypende, var skuddet så bra som jeg trodde?

Gikk den et steg frem i det jeg skjøt?

Jeg sitter og følger med området i 10 minutter for og se etter noen form for bevegelse.

Ingenting å se, kun den unge bukken som trekker urolig vekk fra området. Tiden er inne for å gå ned mot området, jeg klatrer ned en skrent for så å gå på skrått langs dalsiden, blikket er hele tiden rettet mot området.

Da jeg er rundt 50 meter fra kanten hvor dyret forsvant, så skrur jeg ned forstørrelse på siktet til 3 ganger, og har våpenet klart i tilfelle det blir behov for et oppfølgingsskudd på kort avstand.

På skuddstedet er det mørkt blod, tydelige spor i grusen etter rådyret. Jeg titter forsiktig over kanten og ser ingenting.

Tankene raser i hodet, har jeg skadeskutt dyret?

Ligger det gjemt i terrenget?

Jeg roer tempoet og følger blodsporet med små forsiktige skritt, det blir mer og mer blod. Jeg stopper opp kikker frem og leser terrenget. Fortsetter slik 100 meter skrått nedover, typisk for et skadet dyr, de velger letteste vei og det er nedover.

Kommer til noen små busker og kratt, og her ligger rådyrbukken død, skuddet satt skrått bak bogen og hadde tatt en lunge derfor klarte den å springe ca 100 meter.

Men hvilken bukk, den er enda større en jeg hadde forventet. Jeg blir sittende å beundre den og tenke på hvor heldig jeg er som får oppleve dette.

Stolt over å ha skutt denne Sibirske rådyrbukken på over 300 meter.

Solen holder på å gå ned, og et rødlig lys legger seg over dalen. Jeg tar ut innvollene og magesekken, tar rådyret på ryggen og haster meg nedover. Jeg må finne hytten før det blir mørkt.

Finner jeg ikke hytten må jeg sannsynligvis overnatte ute, noe jeg helst vil unngå siden det er bjørn og ulv i området.

Jeg velger å gå ned til elven og deretter følge den nedover. Da vil jeg enten treffe hytten eller båten som ligger i elvemunningen. Så ser jeg hvit røyk fra et lite skogsholt og der er hytten.

Vladimir er glad for å se meg, han hadde hørt skuddet og var litt bekymret for at jeg ikke skulle finne veien ned før mørket kom.

Vladimir har endret på planene. Vladimir vil tilbake til campen slik at vi kan jakte maral-hjort i morgen.

Vi pakker sammen sakene og går med hodelykt ned mot båten. Vi kjører i mørket med kun fullmåne som lys. Tømmerstokkene ligger lunefullt i vannet. Kjenner at jeg er litt skeptisk til dette, men velger å stole på Vladimir. 1,5 time senere når vi campen og jeg er lettet når vi går i land.

Tilbake i campen var det tid for middag og utveksling av historier. Guidene kunne fortelle at Vladimir Putin hadde vært her flere ganger tidligere på jakt. Han ankom selvfølgelig ikke i båt, men helikopter med en mengde sikkerhetsvakter.

På campen hang det et bilde av Putin som sitter på en stokk med en død ulv ved hans side. Jeg spurte om de kunne fortelle litt om han som jeger.

Historien går som følger:

Putin og Ulven. Bildet av Valdimir Putin og ulven han skjøt da han var her sist henger på veggen i campen.

Putin skal ha skutt ulven på bildet på 500-600 meter i fult firsprang. Bildet hvor han sitter med ulven på en trestokk ble foreviget og hengt opp i basecampen. Trestokken som han satt på ble selvfølgelig fraktet med båt ned elven og plassert ved hytta som et minne.

Senere på kvelden kom det ut at historien om ulven kanskje ikke var helt korrekt. Både hva angår avstand og hvem som skjøt. Men siden Putin nøt så stor respekt blant guidene og var deres helt, så var det den offentlige versjonen.

Guiden Vladimir og jeg mens vi klargjør trofé.

Glade jegere: Stian, meg, Thomas og Ronny. Sayanelven i bakgrunnen.

Sibir var uslåelig som jaktdestinasjon. Vi ville ha eventyr og eventyr fikk vi. Både i opplevelser og fortellinger.

Her er hele videoen jeg lagde fra turen. Blant annet med tiden før og etter jeg tok ned rådybukken:

 

Her vil jeg tilbake…

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg