Selvmordsbomberen i Kabul

Telefonen hadde ringt tre ganger fra et typisk telefonselgernummer. Jeg sto på vaskerommet og brettet sammen klær. Jeg tenkte at noe alvorlig kunne ha skjedd siden det ringte flere ganger på kort tid, så jeg svarte til slutt.

I andre enden var det en dame som spurte etter Espen Haugeland.

­Ja, sa jeg.

Før jeg viste ordet av det, så hadde jeg forsvarsministeren Ine Marie Eriksen Søreide i den andre enden av telefonsamtalen, og sa at jeg skulle hedres med Krigskorset med sverd for min innsats i Afghanistan. Jeg var målløs og tenkte at dette var en spøk, en misforståelse eller at de hadde ringt feil mann.

Etter en utrolig fin prat med forsvarsministeren skjønte jeg at dette ikke var noen spøk eller misforståelse. Da jeg la på røret ble jeg stående og tenke. Hva skjedde nå?

Tankene mine fløy frem og tilbake, og satte i gang en rekke følelser om hva jeg hadde opplevd den aprildagen i 2004.

Jeg trodde ikke det skulle bety så mye, men det gjorde et sterkt inntrykk på meg å bli hedret av Kongen på frigjøringsdagen 8.mai

Her følger mine tanker om denne ekstreme dagen hvor livet mitt kunne endt:

Bilde av meg fra Kabul.

Det var en varm og klam dag preget av et lavtrykk som hadde kommet inn over Kabul. Vi skulle ut på oppdrag og hadde informasjon om at en bombeoverlevering skulle finne sted i Kabul.

Etter å ha stormet en Coffee & Tea shop uten funn, hoppet en amerikansk DEA-agent, informanten hans og jeg inn i en Landcruiser og fikk sjåføren til å gi gass. Informanten hadde fått telefonisk kontakt med bombemannen.
Vi fant selvmordsbomberen på et torg fult med mennesker og måtte ta noen valg.
Skyte for å drepe, skyte for å uskadeliggjøre eller forsøke å overmanne ham. Som soldat i Telemark Bataljon er jeg lært opp til å søke den løsningen som hindrer at liv går tapt. Så siste utvei var å skyte han, men jeg var forberedt og klar for å gjøre det om jeg måtte.
Pistolen som jeg hadde ladet da jeg forlot campen fem timer i forkant ble dobbeltsjekket før vi småsprang kontrollert med våpenet rettet mot mannen.

Vi kom så nærme at jeg valgte å kaste meg over ham for å prøve å få kontroll på bomben hans.
Det ble et realt basketak og kampen sto om å få kontroll på armene og beinene hans slik at han ikke kunne nå utløsermekanismen til bomben.

Vi fikk etter hvert kontroll på han, men da oppsto en annen situasjon. Den store folkemengden på torget, som i etterkant ble anslått til ca 3000-4000 mennesker, begynte å nærme seg. Jeg kjente at frykten begynte å komme.

Jeg var nå i en situasjon jeg ikke kunne kontrollere, eller som noen form for trening hadde kunnet forberedt meg på.
Jeg prøvde å analysere, men kunne ikke tenke på en løsning som ville ende vel.
Jeg hadde tre magasiner til pistolen min. Altså 51 skudd + noen flashbang (granater) og det var flere tusen av dem.

Vi var to mann, og kunne ikke begynne å skyte ubevæpnete sivile mennesker.
Vi har regler, moral og etiske forpliktelser til å forholde oss til.
Det ville vært helt uaktuelt å begynne og skyte sivile.
Alternativet var at vi kunne bli lynsjet og drept.

Vi valgte å ikke skyte. Valget var å bli drept fremfor å skyte.

Folkemengden kom nærmere. Jeg måtte bruke den ene hånden og pistolen min for å prøve og skyve folkene vekk, samtidig som jeg og agenten måtte holde mannen under kontroll. Vi kjempet for livene våre.

Rødsprengte øyer, stram kroppslukt og lukt av brent kull stakk i nesen min da jeg prøvde å skyve dem vekk, jeg skrek at det ligger en bombe her, men det hjalp lite.

Tidsaspektet er helt borte fra hukommelsen min. Om det var fem eller 20 minutter vi var på torget vet jeg ikke.
Det var meget kritisk nå. Jeg ventet bare på at en i folkemengden skulle angripe meg, og da ville vi vært sjanseløse.
Jeg hørte en kraftig lyd, støv ble virvlet opp og et Nederlandsk Apachehelikopter dukket opp.

Helikopteret føltes så nært at jeg kunne ta på det. Jeg følte situasjon kunne snu. Her var det håp, jeg skrek enda høyere. Adrenalinet pumpet.

Et Nederlandske apachehelikopter av denne typen ble redningen min.

Helikopteret hadde oppfattet situasjonen på avstand med avanserte kamera, og kom meget lavt ned på torget for å skremme unna folkene rundt oss.
Apachehelikopteret skal ikke operere så lavt, så piloten tok en enorm risk for å redde oss.
Kort tid etter kom en bil med forsterkninger som hjalp oss ut av situasjonen.
Vi fikk sikret eksplosivene og bombemannen ble tatt videre til avhør.

Samme kvelden gikk vi til aksjon mot en bombefabrikk på bakgrunn av etterretning de fikk fra bombemannen.

Det endte med at vi tok kontroll over en operativ bombefabrikk.
Vi arrestere det som viste seg å være åtte terrorister, og beslagla mengder med eksplosiver og materiell til å lage bomber. I huset var det også kvinner og barn.

I løpet av hele dette hektiske døgnet ble det ikke løsnet et eneste skudd. Det er jeg stolt av.

 

Om forfatteren:

Mitt navn er Espen Haugeland. Jeg bor i Lyngdal og har vært en ivrig jeger siden jeg var unggutt. Jeg har tilbrakt flere år i forsvaret og fikk i 2016 krigskorset med sverd for en hendelse i Afghanistan. I bloggen vil jeg dele mine historier fra livet som profesjonell soldat i Telemark Bataljon og hvordan det har formet meg som menneske. Men mest av alt så vil jeg dele med dere mine erfaringer fra jakt og fiske, som er min store lidenskap.

 

19 kommentarer

Siste innlegg